fant denna historien og synes den var litt morsom:P
Førstefiolin!
Jeg har bare hørt moren min lyve én gang. Det var på tur hjem fra Juleavslutning med juniororkesteret
Jeg var tretten år og hadde deltatt på en helveteskonsert. Moren min strøk meg over ryggen og sa at hun ikke trodde noen la merke til meg.
15. desember 1989, et sted i Nordland:
Musikkskolen har juleavslutning. Jeg skal spille førstefiolin og sitte ytterst. Hele familien min er tilstede. Turen fra tredje til førstefiolin har tatt meg åtte lange år. Premien er å sitte slik at alle kan se meg. Jeg er midt i siktet til publikum.
Samfunnsalen er fyllt til randen av 400 stolte foreldre og foresatte. Og alle kan se meg. Jeg er en skandale i nypresset bukse og hvit skjorte med rosa slips. Jeg vet det bare ikke ennå. Dirigenten peker på førstefiolinene. Det er vår tur nå.
Førstefiolinene begynner.
De fleste glir harmonisk inn i lydbildet og skaper den vakreste symfoni. Jeg, på min side, vet ikke hvor vi er. Fiolinlæreren min, selveste fiolinlæreren, har plassert notene mine i gal rekkefølge. Skal man ikke kunne stole på noen lenger? Jeg vet ikke hvor vi er! Jeg har tre ark å forholde meg til. Tre ark! Og de er satt opp i gal rekkefølge.
Orkesteret leker gjemsel blant løpe og gånoter og jeg klarer ikke finne dem igjen. Jeg sitter og hakker lengst fram på scenen. Jeg prøver å mime. Spille luftfiolin. Prøver å redde meg ut av panikkens klamme hånd.
Her er et tips til alle som har planer om å spille et instrument uten å øve: Ikke velg fiolin! Du kan ikke mime med fiolin. Uansett hvor mye du trygler og ber, så har buen hår og fiolinen strenger. Når du legger en bue på strengene, så kommer det lyd. Slik er det bare. Dessuten er det noe med buen. Den elendige buen. En bue på vei opp er helt ulik en bue på vei ned. Du kan ikke mime når buen er forræderisk.
Dirigenten sender meg et par blikk som ikke er til å misforstå.
Problemet må løses på annen måte. Jeg legger fiolinen rolig ned i fanget mitt. Prøver å virke verdensvant. Rolig nå. Ingen grunn til panikk. Dette skal gå så greit så. Buen har jeg fortsatt i hånden. Jeg er 13 år gammel og sitter lengst framme på scenen og sorterer noter som om ingenting har hendt. Melodien er ett minutt gammel. 400 foreldre og foresatte kikker min vei. Det er hos meg det skjer.
Ett og et halvt minutt ut i det klassiske mesterverket. Jeg har fått sortert notene. Arkene er satt i riktig rekkefølge og plassert på stativet mitt. Jeg er klar. Jeg legger fiolinen på skuldren og skal til å begynne.
Så faller notestativet mitt sammen! Jaggu gjør det det. De tre notearkene henger i luften et sekund eller to før de på unaturlig vis faller ned på ulike sted. Ett ark lander mellom publikum på første rad. Et annet ark lander ved dirigenten. Ark nummer tre havner et par rader bak meg. Ved siden av pauken.Dette er noe du aldri lærer på musikkskolen. Hvordan man skal opptre i tilfelle notene forsvinner under konsert.
Jeg vil gjøre minst mulig av meg. Det er målet. Notene mine har landet på tre forskjellige sted. Og jeg må plukke dem opp. Enkelt og elegant. Kryping, tenker jeg. Der har vi løsningen.
Det er i grunnen litt rart med det. Her tenker jeg at jeg skal være så diskret som mulig. Jeg vil tiltrekke meg minimalt med oppmerksomhet og gjøre så lite av meg som jeg kan. Og så konkluderer jeg med at kryping er tingen?! Jeg hører en umiskjennelig humring fra salen i det jeg legger fiolinen fra meg og går ned på alle fire. Folk ler ikke med meg, som det heter på fagspråket, men av meg.
Av og til, sånn som nå, kommer jeg på at jeg ikke liker meg selv så spesielt godt. Det er en opplevelse du kan få et par ganger i puberteten. For eksempel når du kryper bortover en scene, på vei mot dirigenten for å plukke opp et noteark du har mistet.
Eller når du går ned fra scenen, midt under en konsert, for å plukke opp et noteark som ligger blant publikum. Du plukker opp arket, som kanskje havner ved siden av noen venner av familien eller Charlotte i sjette, og det slår deg at ingen møter blikket ditt som skriker etter hjelp.
Jeg har ett ark igjen. Det ligger like ved pauken langt bak i orkesteret. Jeg kryper forbi Hanne på andrefiolin og Kjartan på blås. Jeg åler meg fram mellom rådmannen på trompet og prestesønnen på obo, bort mot det tredje notearket. Marte på fløyte lurer på hva i all verdens navn jeg holder på med og jeg hvisker tilbake et tydelig «hva tror du».
Jeg trenger det tredje notearket. Det ved pauken. Scenegulvet er fullt av støv. Jeg river med meg det tredje arket, men får en hostekule på tur tilbake igjen. Noe av støvet har kommet inn i munnen min og kiler de små hårene i halsen. Hostekulen er kraftig og jeg lurer på om jeg skal dø her.
Egentlig var det ikke fiolin jeg hadde tenkt å spille. Men jeg drømte om en fiolin en natt mens jeg var seks. Min største feil var at jeg fortalte moren min om drømmen dagen etterpå. Og moren min syntes det var en fin drøm. Hun trodde det var uttrykk for et sterkt ønske om å bli en del av musikkskolens fellesskap. Men det var jo bare et referat fra nattens krumspring. Dersom jeg kunne velge fra øverste hylle, ville jeg heller forske på vannbiller eller lage demninger i søla med venner. Ikke spille fiolin.
Jeg sitter tilbake på plassen min. Alle notene mine er på plass. Det er nå eller aldri, Nic. Vis dem hva du er god for. Jeg vil sette en verdig punktum finale. Jeg vil være innbytteren som kom inn og vant, det fjerde esset på hånden, prikken over i'en, rosinen i pølsen. Jeg vil vise at jeg kan.
Jovisst skar det seg for Nic innledningsvis, men du verden for en finale. For et comeback. For et punktum. For en verdig avslutning på en karriere som ellers har vært så som så!
Så jeg løfter opp buen. Jeg legger buen andektig på strengene. Og jeg spiller.
Jeg treffer et sted midt mellom en bråbrems og en trikkeulykke.
Og de andre har allerede sluttet.
haha stakaar:P
